Et nytt slag

Klokka er så vidt elleve når jeg sitter alene på trikken og skriver det her. Dagen min er allerede, totalt, lagt i grus. Jeg har fått et slag i trynet, som for meg var helt usannsynlig hardt..

Vi skulle dra å se på noen severdigheter med klassen, noe som innebar en laaaang bakke. Jeg sliter mye med kneet, og spesielt når det er sånn vær som det er nå. Omtrent midt i bakken stikker det helt voldsomt til i kneet mitt, hvorav jeg setter meg ned å begynner rett og slett å gråte ( jeg gråter ikke ofte, så når det først skjer er det ikke uten grunn). Jeg sitter der og opplever at alle, inkludert lærere ser på meg for så å bare gå forbi meg, til jeg plutselig sitter igjen, alene.

Jeg blir sittende der i 20 min ca før jeg får melding av læreren min "Dra hjem.". Meldinga traff meg som et slag, det oppå følelsen av å bli etterlatt toppa det for meg.

Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg orker å gå rundt og kjenne på denne ekstreme ensomheten, følelsen av at ingen bryr seg og at jeg ikke betyr noe for noen.. Det fortærer meg fra innsiden. Det føles som at jeg sakte bare forsvinner fra innsiden.

Jeg er 20 år, har på utsiden et godt liv, men finnvendig føles det som at eneste utvei nå er å gi opp, å slutte å bry meg om alt og alle... Nå er det snart nok.

Ambolteffekt

Dagene mine fungerer som en jojo til tider. En jojo som lever sitt helt eget liv, og gjør akkurat som den vil, når den vil. Noen dager har utallige mange svingninger, andre har kanskje bare en eller to. Dagen i dag har hatt èn. Men, en ganske stor en.

Når jeg sto opp i dag føltes alt veldig bra, jeg følte meg selvsikker og flott. Jeg sto opp med en gang alarmen gikk av, tok på meg jeans (i stedet for joggebukse) og sminket meg faktisk litt. Jeg kom meg ned til frokost og fortsatt var ting bra, men så skulle jeg sette meg ned for å spise, og da kjenner jeg at humøret mitt blir dratt nedover. Vanligvis, også denne ganger, så har jeg ingen forklaring på hvorfor humøret mitt endres så drastisk, det bare skjer. Det føltes som at en diger ambolt hadde blitt festet til mitt gode humør og hevet utfor et juv.. Et juv uten noen bund. Jeg kjente at hele holdningen min bare sank sammen. Den selvtilliten jeg hadde følt på bare 20 min før hadde totalt forsvunnet. Og der satt jeg, i jeans og med sminke, ukomfortabel og lei meg. 

Ingen ser det, ingen legger merke til at jeg endrer meg.. Eller, de ser det kanskje, men velger at de ikke vil ta noe del i det? Jeg vet ikke jeg.. Det føles litt sånn. Jeg sitter der og føler at ALLE ser stygt på meg og tenker at "Hun der har problemer", men ingen gidder ta seg tid til å spørre meg om hva som er galt, eller hvordan det går med meg. Det er som jeg skrev sist; Aldri har jeg hatt så mye mennesker i umiddelbar nærhet av meg og allikevel følt meg så utrolig ensom som det jeg gjør nå.

Jeg har sitti flere ganger på internatet, blandt alle og gråti, uten at et eneste menneske har kommet bort til meg. Jeg ser at de ser på meg, for så å snu seg unna og fortsette med det de holdt på med. Det gjør meg vondt.. Når jeg ser det føler jeg at det menneske ser på meg og tenker "hun er ikke verdt bryet". Hvorfor er jeg ikke det? Hva gjør meg, som menneske, mindre verdt enn noen andre? Hvorfor skal ikke jeg være verdt å gå bort til... Det krever faktisk ganske lite av en person å gå bort til en annen en og spørre "hvordan går det?" eller, spørre om noen trenger hjelp til noe etc. Hvis noen hadde spurt meg om det innimellom ville det gjort meg så lykkelig, det ville gjort dagen min så mye bedre, bare det å vite at noen faktisk bryr seg. Og som den personen som tar seg tid til å spørre, burde ikke de også tenke på at de faktisk kan få noe ut av å ta seg tid til sånn. Hvis jeg hadde visst med meg selv at jeg ha adde bidratt til å gjøre en annen person sin dag bedre så hadde det gjort min dag så mye bedre. Jeg hadde følt at jeg hadde gjort noe bra for noen andre, og dermed følt meg bedre med meg selv.

 

Så vær så snill, ta dere to minutter til å spørre personen ved siden av deg hvordan de har det, det kan gjøre hele dagen til den personen så mye bedre. Ta dere tid til å bry dere om hverandre.

 

Sofi's verden.

En tøff start.

Jeg velger å ha en anonym blogg da jeg ikke ønsker at noen jeg kjenner skal vite hva jeg sliter med, men allikevel vil jeg dele mine historier.

Jeg er 20 år, har en fantastisk kjæreste, et godt forhold til familien min og får utdanne meg til det jeg ønsker å være. Det høres ikke så dårlig ut det. Men disse gledene er ikke noe jeg får brukt i min hverdag nå. Jeg går på internatskole for tiden, har vært her siden august, og skal være her til mai.. Og det er ingenting for meg. Jeg er nok det man vil kalle en "einstøing". Jeg trives veldig godt i mitt eget selskap, og har lite behov for å sosialisere med folk hver dag. Her bor jeg med 60 andre mennesker, alle ned forskjellige meninger, personligheter og ønsker. Vi spiser sammen, er på skolen sammen, har fri sammen og sover sammen.. Dette er for spesielt interesserte.

I begynnelsen gikk det fint, det var helt ok å være her. Men så har det sakte, men sikkert raknet for meg. I dag står jeg opp, og det jeg gleder meg mest til er når jeg kan gå på rommet mitt etter middag, låse døra og slippe å gå ut igjen før neste morgen. Jeg gråter når jeg må tilbake etter ferier. Jeg er på bunnen. Jeg prøver å klistre på meg et smil hver morgen før jeg går ned, men jeg tror alle ser at det er falskt.

Jeg prøver å tenke på de gode tingene, se fram til de hyggelige tingene som skal skje, men de blir overkjørt av den uutholdelige, livstrøtte følelsen. Jeg har aldri bodd i umiddelbar nærhet av så mange mennesker før, og allikevel har jeg aldri følt meg så ensom som det jeg gjør nå.

Jeg prøver så godt jeg kan å holde fast ved de gode tingene nå, og komme meg gjennom dagene uten alt for mye slit, jeg håper på det beste, men forventer det verste.

-Sofi's verden.

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Februar 2014
hits